Regi: Ragnhild Hilt.
Skuespillere: Ragnhild Hilt og Rune Temte.
Fiolin: Ole - Henrik Moe.
Produsent: R.T.
Scenografi: Ja, en lyspære.
Plakat: Jenny Rydehagen.
Kostyme/Sufflør: Thea Glimsdal.
Snekker: Roy Eldar Dullum.
Premiere: Fredag 13. januar 1993, GAMLE FROGNER FENGSEL, Nobelsgate 33b (inngang Solheimsgata),Oslo. Antall forestillinger kveld: 26. Antall publikummere: 620. Forestillingen er er støttet av: Fond For Utøvende Kunstnere ved Bjørg Eriksen. Hovedponsor: Gyldendal Norsk Forlag. Øvrige Sponsorer: Lofoten Fiskerestaurant, Olaf Norlis Bokhandel A/S, Saga Petroleum a.s., Gastro Frogner og Svanhild Temte.
Hamsun tegner sine personer med språklig presisjon. Vi møter dem i deres lengsel og sårbarhet; som slaver av kjærligheten. Forestillingen ble spilt for fulle hus og høstet mye ros og omtale. Det spesielle fengselslokalet kledde novellene. Gamle Frogner Fengsel ble fra 1895 til 1962 brukt som arrest for Frogner Politistasjon og er i dag privat bolig. Kjærligheten Slaver, noen ord. Livets Røst het den og fikk 15.000 kr. i underskuddsgaranti fra det fondet som er for kunstnere som utøver. det var med Cecilie Frøshaug og Hallgjerd Byrkjeland. Sist nevnte overlappende fra utspringet til forestillingen, "En ganske alminnelig flue av middels størrelse", først vist i Drammen oktober 1991. Etter noen runder med snøballer mot Gunnar Skar`s vindu, ble det klart at Gaukereiret på Det Norske Teatret skulle bli det endelige springbrett til det, som hele verden nå kjenner som Kjærlighetens Slaver. Allan Edwall var lenge interessert, men det passet ikke denne gang. På den tiden kjent som søster Ratched, fantes Ragnhild Hilt, som falt for Hamsuns noveller. En plystrende statist hadde servert noen slaver og store planer om forestillinger og svimlende honorarer. R.H lot pengene avgjøre og sa ja til å jobbe på risiko fram mot en forestilling. Risiko både økonomisk og kunstnerisk, takk for tilliten var det som visket fra kulissenes sjef`s kontor. En visning av gammelt stoff ble arrangert od det ble klart at teksten var det som skulle beholdes...Det ble jobbet med linjaler og imaginere vaskevassfat, hele tiden trygt og kjærlig ledet av søster Ragnhild. Engebreth Cafe ville plutselig ikke ha ha oss fordi alle ville ha gjøken i reiret. En nedtur ble det for det lille ensemblet og det skulle ta tid før de kom tilbake for fullt. "Nei, vi gjør det". sa de, for hundrede vurdering og satte i gang igjen. Et hus kommer og det kom i form av en tidlig tanke som sa Torstein Hilt`s fengsel. Litt lite og hvor skal vi spille? Hvor mange får vi plass til? Sommer ferien tok i mot Atte Chekov uten krakkar og vi satte i gang med en 8 ukers prøve periode, med avbrekk for jordbær - salg og Stiklestad - spill. En fiolin var på tale, ikke før OL`s seremoni mester, Bentein Barrdson, sa hallo på en av Frogners ypperste serveringssteder fikk vi det avgjørende tipset som skulle løfte forestillingen opp dit den fortjente. Ole - Henrik Moe med bindestrek var hans navn og ingen historie eller fiolin grep var ukjent for den gutten. "nettopp", sa han og da var det greit; "for det passet så bra med litt ferie... i fengslet" Kostymer og masse masse mer, ble etter hvert kreativt tatt hånd om av Thea og uten henne hadde ingen pikekyss blitt servert og ingen plass reservert på en lang liste av utålmodige tilskuere... Forestillingen ble spilt 26 ganger og sett av 620 personer (fullt hus var 30) og må i all beskjedenhet sies å ha vært en suksess, både kunstnerisk, økonomisk og sosialt.
